I Norges torskekommune nummer én foregår det gründing som kan endre både kysten, fiskerinæringa og helsa vår.
– Kan æ reng dæ opp igjen? Æ ska bære innom slipen med en del her. Så fer æ ner på kontoret, då reng æ dæ opp igjen, greit det, hei då.
Dialekten er ikke til å ta feil av. L-en og R-en på Myre i Vesterålen er like tjukk som om vi var i Texas. Og på en måte er vi jo det. Vi er i torske-Texas.
Mannen vi hadde på tråden men som kvapp tilbake inn i eteren igjen, heter André Reinholdtsen. Fostret opp på skrei, lever og rogn. Han startet arbeidslivet som femåring, i det eneste yrket i dette landet der FN tillater barnearbeid på grunn av kulturell verdi: Torsketungeskjæring.
Han husker skoltene som ble lempet bortpå kaia. Lukta sitter ennå i nesen av fiskerestene som fikk ligge noen dager på kaia før de ble omgjort til fiskemel. Det er lufta han har pustet, og sorten han har handtert så lenge han kan huske.
Og fra det øyeblikket han skar sin første tunge, slo det ham: Kan man ikke bruke mer av fisken enn akkurat bare denne lille delen? Resten er historie. En årelang historie, med tiår med prøving, feiling, oppbretting av ermer og stå-på-vilje.
Det er som om han har ei innebygd glasskule som han stadig kjiker i. Som lokker ham til å tenke framtid, forskning og utvikling. For hvert år kaster hav- og kystflåten 210.000 tonn verdifullt torskeavskjær på havet. Det er jo for ille, tenker André.
Setter forskningsmiljøet i kok
Det han nå driver med, er det ingen André i verden som har forsøkt. Vi snakker 100-120 kroner i kilospris for full utnyttelse av torsken, fisk som tas i land og handteres i nord (les: flere arbeidsplasser langs kysten). Selvfølgelig er det i torskekommune nummer én, Øksnes, det skjer.
– Det vi skal gjøre nå er så nytt, så uprøvd, at vi ikke har så mange å spille ball med. Vi setter oss mål, og når vi når dem, er det bare å stake ut retningen derfra, sier André, som har satt forskningsmiljøet i kok.
Idéen er som følger: Det som før har blitt kastet eller brukt til dyrefôr, hentes inn mye ferskere og går istedet til menneskelig bruk i form av et pulver som er mest mulig lukt- og smakfritt.
– Råvaren som tidligere har blitt brukt til dyrefôr, kan nå risikere å bli så gullende rent og effektfullt, at det havner i legemidler. Det har 90,8 prosent protein. Til sammenligning har proteinpulveret til body builderne 40-50 prosent protein, og resten kakaopulver. Vi snakker et produkt så reint at vi ikke har sett maken, sier André.
– Går alt som vi vil, kan man tenke seg en kilopris på rundt 300 kroner kiloen på et slikt produkt, sier han.
Store overraskelser
I halvannet år har Nofima i Tromsø samarbeidet med André. De har fått seg noen store overraskelser, og ser stort potensialet i retningen dette nå tar.
– Dette har vært veldig spennende. Et artig prosjekt, rett og slett. André hadde lyst til å åpne muligheter for levendelagret torsk og bruk av råstoff av fisken. Fokus på menneskeføde, og en smak og lukt som er attraktivt for markedet, sier forskningssjef Ragnhild Dragøy Whitaker i Nofima i Tromsø.
De forteller om et produkt som har høyt i protein-innhold og god smak.
– Har dere fått noen overraskelser?
– Det mest overraskende er hvor godt mottatt produktet har blitt. De som har prøvd det syntes det hadde en god effekt – men dette er jo noe vi må forske videre på i samarbeid med medisinsk personell.
– Har du smakt på det selv?
– Jeg har smakt! Det er en frisk smak. Du kan gjette at det er noe marint, men ikke at det kommer fra torsk. Det har ikke den beske fiskesmaken man forbinder med fiskemel. Trenger du proteintilskudd kan du putte det i vaflene og få det i deg.
– Vet man noe mer om effekten dette kan ha?
– Marint hvitfiskprotein skal være veldig bra for kroppen, immunforsvaret, sukkermetabolismen. Det kan også ha andre biolopgiske effekter, men det må det forskes mer på.
– Det er ekstremt vitenskapelig, dette. Nøkkelen er å starte med en levende fisk. Klarer vi å ta utnytte mer av den ferske fisken, blir det nye tider.
André Reinholdtsen
Rister i veggene
I Myre Havbruk sine lokaler i Myre havn rister det i veggene av januar-stormen. Haglet trommer mot ruta, og havet reiser seg der ute. Alt er som det skal være, med andre ord. Akkurat nå sitter André og tenker på kystfolket her ute i havgapet som gjennom tidene har hatt helse til å leve til de både ble 90 og 100 år.
– Av fisk blir du frisk. Jeg ønsker at enda flere kan få effekten av det, sier han.
Nå testes produktet ut på folk som er blitt cellegiftbehandlet, mennesker med ME og en rekke andre grupper.
– Skal vi kapsle, lage shake, putte det i tabletter? Skal vi røre det ut i suppa? Det eneste som er bevist, er at fiskeproteinet er utrolig.
Andre Reinholdtsen
Kan det pure fiskeproteinproduktet gi noen effekt?
– Vi vet at dette stoffet inneholder seks av de sju essensielle aminosyrene som kroppen trenger. Det er utrulig bra, sier han.
Tar torsken tilbake
Om André klarer å finne lønnsomme metoder, klarer å treffe markedet, har han gjort noe ingen andre har klart. Da har han greid å skape lønnsomhet av all den råvaren som enten hives rett på havet, eller kvernes til dyrefôr.
– Skal vi kapsle, lage shake, putte det i tabletter? Skal vi røre det ut i suppa? Det eneste som er bevist, er at fiskeproteinet er utrolig.
Men det er mye som skal stakes ut. Ikke minst må regelverk og byråkrati handteres etter beste evne – og forskninga skal finansieres. Det meste av forskninga finansierer han nå selv.
– Det er en øvelse å manøvrere innad i systemet, men potensialet i dette motiverer meg voldsomt. For det ville revolusjonert hele industrien om kiloprisen på torsk plutselig kan ende på 300 kroner. Det ville endret lønnsomheten i fiskeriet.
Får vi til det vi nå prøver på, vil levendelagring av torsk kunne lønne seg. Vi ville fått en kilopris på torsk som forsvarer arbeidsplasser langs kysten, istedet for at fisken fryses i blokk og sendes halve jorda rundt. Vi kan ta den jobben heim igjen, og få arbeidsplasser lokalt.
