Godt fiske, gode priser og gode sjøvær for M/S Havbåra.
Mobilen har vært rødglødende hele formiddagen, og nå ringer den igjen. Denne gangen er det Gudmund Rognans 17 år gamle sønn, Kristoffer, tidligere verdensmester i torsketungeskjæring, og et naturlig tilskudd til mannskapet på seks mann.
– Ja, vi går halv ett, du ska bære kom, sier reder Gudmund Rognan.
Revolusjonen
Det er en time til kystfiskebåten Havbåra skal legge ut mot eggakanten for siste gang i skreisesongen. Den er arbeidsplass for et erfarent og sammensveiset mannskap, men i tillegg er den en slags flytende opplærings-instans. Den er godkjent som lærlingebedrift og har lærlinger i Fiske og fangst, og denne sesongen har den 21 meter lange garnbåten med seg to ungdommer..
Opplæring er noe av det viktigste og artigste vi gjør.
Gudmund Rognan
Som 19-åring var han fullt utdannet sjøkaptein, med tre års utdannelse etter ungdomsskolen. Han ble skipper på faren sin båt som tenåring. Siden har han jobbet både i Kystvakta, innen havforskning og reist utenriks, me han har alltid kommet tilbake til fiskeriet.
– Du blir bitt av en basill straks du er inne i det, forteller han.
Men da han vaks opp, ble ungdommen frarådet å bli fiskere.
Det ble forbundet med mye slit og lite utkomme. Sånne mantra hadde man med seg hjemmefra. Mor mi så helst at jeg gikk gymna for å ha noe trygt å falle tilbake på, men ho forsto dragninga mot havet.
Rundt tusenårsskiftet peika pila én vei, og da fryseriet gikk konkurs i 2003 ramlet mye i fiskerikommunen Øksnes overende.
Bruket her, Sommarøy Produksjonslag, var stengt, og det var bare ett bruk som tok imot fisk her. Derfor tok vi turen til nabokommunen Bø for å levere på den tiden. Når vi kom tilbake om natta var det helt mørkt i havna.
De siste to tiårene har det skjedd en revolusjon i Myre havn, både på kaia, på havet, på landsida, i havna og i servicenæringa rundt. Fiskeriet har fått en ny status, og spenninga dirrer i lufta midt i den heftigste skreisesongen.
– Hva er det som har vært utslagsgivende?
– Det har vært ei fantastisk utvikling de siste 20 årene. Det er mer rift om fisken, det har kommet mer fremmedbåter, og generelt drar miljøet i samme retning for å bygge seg opp.
– Hva er det viktigste for å lykkes med fisket?
– Det viktigste er å fiske der fisken er. Det er også helt avgjørende å ha et godt mannskap.
Kortreist fiske
Telefonen ringer igjen. Gudmund har litt å organisere denne uka. Etter dette sjøværet leverer han nemlig båten fra seg – båten skal selges..
I høst hadde en fisker brann i garnbåten sin, og ble på utkikk etter en ny. Vi har hatt planer om å bytte båt, så da var timingen god.
Havbåra er en av få båter som fremdeles driver med garn, og er den største i sitt slag på Myre. Ifølge Gudmund er det mange fordeler med det.
Garnbåt er kortreist, du kan holde på like utfor heimen, og du slipper å dra bort i lange perioder. Det er gode sett, og heller ikke så mange om beinet.
Med gode torskepriser, har årets skreisesong vært en av tidenes beste.
– Det har vært den beste sesongen vår noensinne, med gode kast og gode priser, sier han.
Men øktene kan være intense. Hvis man setter og drar garnene “i ett”, kan man holde det gående lenge og dra flere titalls tonn.
– På det meste har vi holdt på sammenhengende i ett døgn. Det kan være rimelig heftig.
Men det er også det som gir yrket et element av spenning.
– Det er lite som føles så bra som å komme hjem med en full båt etter et godt sjøvær. Vi er stolte av den jobben vi gjør. Det er ei veldig spennende næring, og ikke minst ei sunn næring.
Kasta ut i det
– Jeg ble egentlig bare kasta ut i det, og så viste de meg alt underveis.
Den 19 år gamle myreværingen Alexander Lind jumper ned på kaia fra den 21 meter store garnbåten som har vært arbeidsplassen hans de siste to årene. Alexander har studert på Gravdal, og fått seg lærlingeplass her gjennom OKNN – Opplæringskontoret i Nordre Nordland. Som mange andre i lokalmiljøet, startet han med å skjære tunge som liten, og han vurderte tidlig en karriere i fiskerinæringa.
– Hvorfor valgte du dette yrket?
– Jeg ville prøve det, og så fungerte det veldig bra.
– Hvordan har det vært å være på Havbåra?
– Det har vært veldig bra. Jeg visste hva jeg gikk til, fordi jeg tidligere var utplassert her i tre uker, og trivdes veldig godt.
– Er det noe som har overrasket deg i løpet av disse to årene?
– Egentlig ikke. Etter første vinteren sa jeg at det å være fisker er et glorifisert yrke.
– Tenker du det samme nå?
– Det handler egentlig mest om å trives med det man holder på med.
Bak ham dupper de mange sjarkene som ligger til land opp og ned. Sludd og snø pisker rundt dem i korte, små økter, før de roer seg like fort som de kom. Dette er ok pluss-vær for en garnbåt på Havbåra sin størrelse til å gå ut.
– Hvordan er stemninga før båten legger fra kai?
– Nu e det jo siste sjøværet i sesongen. Det skal bli godt å bli ferdig.
Imens vi prater, pusler Gudmund Rognan rundt og gjør alt klart til avgang. Over ansiktet har han et helt annet drag enn inne på kontoret. Han gliser fra øre til åre, og går rundt med et årvåkent blikk. Han klatrer lekende lett opp og ned fra båten mens vi prater. Det er ikke snakk om noen landgang til båten. En liten, rund metallkant som går langs hele siden av båten duger som avsats for komme seg ombord, enten de har på seg klogger – som Alexander – eller store slagstøvler.
– Hvordan fungerer det å ha Alexander ombord?
– Det har fungert glimrende. Han er en veldig god lærling. Han har de egenskapene som trengs, og er veldig flink å jobbe.
I denne bransjen er det ingenting annet enn dette om vinteren. Båten, havet og fisken som skal over ripa. Alt annet forsvinner i en eneste stor grå masse, slik som Myre havn gjør akkurat nå i sludd og snø.
Det er i aller høyeste grad en livsstil. En man blir hekta på. Men etterpå skal jeg ta igjen alt annet som må vente når man er på havet!
– Som hva da?
– Å gå på ski!
