MS Ketlin har tålt en del juling opp igjennom årene. Hun har blitt forlenget i alle retninger, fått overhalinger på innsiden, blitt oppgradert og modernisert. Så har han også hatt båten i 40 år.
Han ser på henne som et familiemedlem. Likevel har han ingen problemer med å sage henne i to. Nå blir den 48 meter lange båten forlenget med seks meter, for å gi mer rom til den gode sorten: Makrell, lodde og sild.
Man blir jo glad i båten sin. Det er jo nesten så den er blitt et familiemedlem
Kaptein Svein Jarle Vollan
Dronninga av Frøskeland
Hun ble bygget i 1967, men i 1979 fikk hun bli dronninga av Frøskeland, bygda innerst i den berømte sildefjorden Eidsfjord. Siden 1979 har hun fosset over havene og tatt i land enorme mengder fisk. Jakta på fangsten tar henne noen ganger over verdenshavene. Nylig var hun på Island, men som regel holder hun seg i farvannet rundt hjemlandet. Og aller helst, hjemme på Frøskeland i Vesterålen.
De 250 døgnene hun ikke er ute på raid, ligger hun i ensom majestet i “docking-stasjonen” sin i en av Vesterålens mange livgivende fjordtarmer. Den store kaia og moloen er hennes alene. De tar vare på henne her. Det er kanskje ikke så rart, for hun utgjør en av de viktigste arbeidsplassene i lokalmiljøet på Frøskeland.
Ett kvarter utenfor regionhovedstaden Sortland, bor noen hundre sjeler med ansiktet vendt ut mot Eidsfjorden. En fjord som i generasjoner har gitt næring, arbeid og livsgnist til folket – ikke minst under de store silde-bonanzaene. Men det er en annen historie.
Ingen liten jolle, akkurat
Båten heter MS Ketlin. Den er ikke noen liten jolle, akkurat. Men innenfor sin sort, er den en av de mindre. Det finnes ikke mange ringnot-båter i Vesterålen. Denne er oppkalt etter kapteinens to første barn, Ketil og Line.
Å kalle opp båtene etter noen man er glad i, er en tradisjon som er like gammel som fiskeyrket i seg selv. Det utrolige er at alle tre jobber ombord i denne båten. Alle tre er like interessert i denne livsstilen, som de har fått i blodet via hevert-effekten. På samme måten som faren deres, og far han før det.
Lokalmiljøet som arbeidsstokk
Du må gjerne kalle dem en familiebedrift. Begge sønnene er fast mannskap, og neste tur ut, blir dattera med ut som kokk. Søskenbarn, naboer og kjentfolk mønstrer på når båten skal ut, flere av dem har vært med helt siden starten. Ti mann fra lokalmiljøet har arbeidsplassen sin ombord, og samholdet er sterkt. De er Frøskeland united.
– De hopper nok ikke av med det første. Men kapteinen begynner å vurdere det selv.
– Jeg nærmer meg en alder som tilsier at det er på tide å legge inn årene. Da får jeg heller reise med dem som turist.
Tidlig voksen
Dette yrket har vært en del av ham siden han mønstret på allerede dagen etter at han ble konfirmert. Her i traktene ble du nemlig regnet for voksen i en alder av 14 år. Da var det bare å legge verden for dine føtter. Og det gjorde han.
– Dette er ikke en jobb, det er en livsstil, sier Svein Jarle. – Det er klart, når man har det i blodet kommer det naturlig.
– Kan det noen gang være heslig å være ute på havet?
– Neida. Stort sett er vi ikke så langt til havs. Er det dårlig vær, ligger vi ikke ute og banker i kuling og storm i dagesvis.
– Husker du første dagen du reiste ut?
– Ja, som om det var i går. Jeg hadde vært med ut i sommerferien før, og hadde fått prøvd meg. Jeg var ikke nybegynner. Likevel var det utrolig spennende, sier kapteinen.
Den samme spenninga kjenner han faktisk ennå på – kanskje i enda større grad når han ikke bare er dekksgutt, men kaptein. Ansvaret ligger på ham. Han elsker å være på havet, sette nota, og se posen komme opp full av fisk. Han kaller det en perfekt miks av rutiner og spenning.
– Det er jo en grunn til at man holder på med det hele livet. Det er jo noe helt eget med det, og det eneste jeg har hatt lyst til å holde på med. Det er et spennende yrke.
Søskenflokken hans da han vaks opp på Frøskeland, besto av fire brødre. Alle valgte den blå næringen, havet, men én av dem foretrakk å holde seg på landsida. Det er noe med å få det inn tidlig.
Kaptein på egen skute
27 år gammel, kjøpte han iallefall sin egen båt, med full finansiering fra banken som antakeligvis kunne ha fest på rentene for lånet. I dag er det ikke båtene i seg selv som har den største verdien – det er rettighetene som følger med: Kvotene.
Dette ser Svein på som en av de største utfordringene i bransjen.
– Yngre krefter som vil inn i fiskeriet, har ingen sjans med mindre man sitter i det med familieforhold.
Summene er så store at det bortimot er umulig for en 27-åring med tomme lommer å starte opp. Summene for kollossale, mener rederen og kapteinen.
– Er det båter til salgs, snappes de veldig fort opp av rederier og dem som allerede har mye.
Klargjøres for nye seilaser
Hun skal ligge på operasjonsbordet til i mars. De skal sveise, kutte og i grunn herje ganske heftig med henne. Etterpå skal hun få ligge til kai hjemme på Frøskeland før det bærer ut til Nordsjøen i juni på jakt etter makrellen.
Hun har overlevd de knallharde 80-årene med svart hav og små kvoter, da rederier, båter og industri ble tvunget i kne unna for unna. Å klare å få den økonomiske delen til å gå ihop, kan være lettere sagt enn gjort.
– Det gjelder å sko seg for både oppturer og nedturer. For begge deler kommer. Nå har vi surfet lenge på en opptur, så det er bare å være beredt.
Kaptein Svein Jarle Vollan
Derfor er han nøye med å omrigge og bygge om når det høver seg. Båten er for øyeblikket hos Harstad Mekaniske Verksted, og kapteinen har liksågreit fått seg hybel i Harstad, for å kunne følge henne på reisa når seks meter med skip skal plusses på. Det gjøres på følgende måte: Hun kappes i to, så legges det til en del på midten. Nesten akkurat som ei bordplate i et bord. Et grep som koster 20 millioner kroner, og gjøres for å kunne ta mer last.
Oversikt og kontroll er en minst like viktig del av yrket, som kunnskap om havet – og litt flaks.
Under kan du se video av MS Ketlin når hun kappes i to ved Harstad Mekaniske verksted.
