Det er kjølig i lufta, og sjøsprøyten slår inn på dekket på skyssbåten. Kalenderen viser tidlig april, og jeg er på vei til Hornøya lengst øst i landet for å få oppleve en av Norges største sjøfuglkolonier.
Tekst og foto: Øyvind Pedersen
Turen fra Vardø Havn og ut til Hornøya tar bare 10 minutter. Allerede etter få minutter får jeg hilse på Hornøyas innbyggere. Havet er dekket av lomvier som dykker etter mat, og klønete lundefugl som flakser og bakser av gårde mens vingene treffer vannflaten så spruten står.
Ilandstigningen på øya møtes med et øredøvende leven fra titusenvis av sjøfugl. Eventyret er i gang.
Hektiske måneder
Ved siden av alt levenet er lukta på Hornøya noe av det første jeg legger merke til. Odøren av sjøfugl er vanskelig å beskrive. Eimen fra fugledritten som fjellsidene er tagget ned med er sterk og intens, og ligger som et dirrende lokk over hele øysamfunnet.
Fjellsidene mot vest er befuglet med titusener av krykkje, lomvi, polarlomvi, alke, lunde og skarv. I noen korte og hektiske måneder er de skrinte fjellhyllene deres hjem. Reir bygges, partnere kurtiseres, det pares og slåss. Alt dette med ett mål for øye; å føre genene videre.
Jeg rusler langs stien som går langs foten av de bratte fjellsidene, og er så tett på at jeg nesten føler meg som en del av kolonien. Nærkontakten er ekstrem og er med på å gjøre opplevelsen mer enn storslått.
Toppskarv
I det jeg runder en sving på stien skvetter jeg til. Blikket til toppskarven en snau meter unna er så intenst at jeg stopper helt opp. Denne vakre fuglen med den karakteristiske hanekammen og en fantastisk fjærdrakt er i full gang med reirbygging.
Mens fru Skarv steller og pynter i reiret, er kavaleren ute og henter byggematerialer. Mens jeg står der og beundrer skuet, kommer han tilbake. Han har nebbet fullt av kvalitetsvarer som skal brukes i boligbyggingen. Det er hovedsakelig gress, tang og tare han har plukket opp i havet. Innflygningshastigheten er i største laget og han bommer på reiret, og lander med et brak inne på naboens eiendom, et par meter nedenfor sitt eget hjem.
Det liker naboen svært dårlig, og en voldsom nabokrangel er i gang. Det blir høylytte protester og intens drakamp om reirmaterialet. Feillandinga kostet han store deler av byggematerialene som blir konfiskert av naboen, uten vederlag. Han bykser seg likevel opp de siste meterne til kona, med det lille han har igjen i nebbet.
Til tross for ganske dårlig fangst denne gangen, blir det satt kolossalt stor pris på hos den hjemmeværende, og han blir tatt imot med stor jubel, og belønnet med masse kjærtegn, kos og høylytte kjærlighetserklæringer. Etter endt takketale fra tar til vingene for å hente mer. Her er ingen tid å miste. Sommeren er kort i nord.
Mange utfordringer
Utfordringene for sjøfuglkolonien her står i kø. Området er definert som arktisk klima, dvs. at middeltemperaturen om sommeren ikke kommer opp i tosifret antall grader. Kraftige snøbyger og temperaturer ned mot null grader til langt ut i mai er noe som intreffer hvert eneste år.
Mens jeg bare står og nyter øyeblikkene, «løsner» plutselig fjellsiden over meg Tusenvis av fugler tar til vingene og kommer seilende ut mot havet, etterfulgt av et sus fra tusenvis av vingeslag og et ubeskrivelig støynivå. Det er som et digert sort teppe som kommer flyvende nedover fjellsiden.
Jeg dukker brått i ren refleks, men jeg klarer ikke å unngå at en lomvi bruker skalpen min til utskytingsrampe for sin videre ferd ned mot havet.
Det er fienden som lurer. Fuglene tar til vingene når farer fra oven truer, og varsler dermed også resten av fuglefjellet at fare er på ferde. Over fjellsidene henger det konstant måker, polarmåker og ravn som er på jakt. På denne tiden er det egg som står på menyen. Lenger ut på sommeren er også de nyklekkede ungene et yndet måltid. En og annen ørn pløyer også luftrommet på konstant jakt etter mat.
Lenger bort blir jeg vitne til to måker som står og spiser på en levende lundefugl. Naturen kan være voldsom brutal, midt i all sin skjønnhet. Det er definitivt den sterkestes rett som gjelder her ute.
Jeg rusler videre langs den oppmerkede stien, og kommer etter hvert litt opp i høyden. Hele tiden passerer jeg store grupper med sjøfugl. I lange perioder sitter jeg og studerer adferden til fuglene, og jeg blir spesielt fasinert av lomvien. Utseende og dens vraltende gange minner mest om en pingvin. Med sine flotte kurver og former egner den seg svært godt som fotomodell. Å sitte å følge med lomviens hverdagslige gjøremål er en sann fornøyelse, og jeg oppdager raskt at fuglene har ulike personligheter.
Skuet blir ikke mindre mektig når man har kommet opp i høyden, mot toppen, og ser utover fuglefjellet, og ned mot havet. Bølgene pisker mot land og skyller opp vann på berget der skarven står og tørker vingene. Dykkende lomvi dekker store områder av havoverflata utenfor øya. Og det er lufta er hele tiden full av fugl. De kommer i bølger.
På vei ut fra fjellet, og på vei inn igjen. Jeg tar meg i å undres over deres navigasjonsferdigheter. Det sitter tusenvis av fugler i fjellsiden, som for oss ser helt identiske ut. Likevel lander fuglene på nøyaktig rett plass, hos sin make.
For en hobbyfotograf med fugleinteresse er dette et paradis. Ofte må jeg bare ta en pause, sette meg ned, og prøve å ta innover meg de voldsomme inntrykkene jeg hele tiden blir servert. Lydene. Luktene. Naturens råskap. Det er rett og slett mektig.
Når mørket siger på, rusler jeg bort til Vardø Fyr på toppen av Hornøya. Der har jeg leid overnatting. Litt utpå kvelden er det et annet fenomen som fyller himmelen. Et flammende nordlys danser over det mektige havlandskapet. Jeg føler meg heldig og priviligert
De tre dagene på øya går så alt for fort, og det er vemodig å gå om bord i skyssbåten igjen. Jeg reiser hjem med fulle minnebrikker på kameraet, men Viktigs er minnene og opplevelsene jeg har lagret på min egen hardisk.
Jeg lengter allerede tilbake. Til Hornøy og vårens vakreste eventyr.
Om fotografen
Øyvind Pedersen
Hobbyfotograf og skribent med bosted i Kjøllefjord, Finnmark. Kjøllefjord er et lite tettsted på Nordkynhalvøya, og ligger mellom fjellene på nesten 71 grader nord. Landskapet er karrig og åpent, og til tider meget værhardt. Det er spektakulært på sitt eget vis.
Les mer: https://www.oyvindpedersen.com
