Jon “Jonne” Johnsen så neppe for seg hva han la grunnlaget for da han startet opp med egen båt i 1917. Hundre år senere er rederiet Havbør og barnebarnet Jon Edvard Johnsen med å videreutvikle den blå næringa.
Innerst i Straumsjøen i Bø i Vesterålen ligger “Willasbruket”. En institusjon som i sin tid fostret et sydende fiskerimiljø. En av fiskerne som vokser opp på denne kaikanten ved århundreskiftet, var Jon “Jonne” johnsen og hans bror, som startet opp med M/S Brødrenes Prøve, i 1917. Johnsen-familien overtok fiskebruket på 30.tallet, og i 1951 ble MS Vikanøy bygget.
“Jonne” så neppe for seg hva han la grunnlaget for da han startet opp. Hundre år senere, sitter nemlig barnebarnet Jon Edvard Johnsen i “Willasbruket” og jobber med å videreutvikle den blå næringa.
«Willasbruket» ble først drevet av Martinus Johnsen onkel, og Jon Edvard Johnsen (bildet) sin onkel Oddvar Johnsen.
–De overtok det på 70 tallet, drev det videre til jeg overtok, sier fiskerireder Jon Edvard Johnsen.
Familien kjøpte også det historisk viktige Fiskeværet Hovden i 1994, som nå er restaurert og fornyet.
Hva nybåten skulle hete, var ikke noe stort titusenkroners-spørsmål. Vikanøy er og blir navnet. Tradisjonene rundt hvem vi er og hvor vi kommer fra, er det viktig å ta vare på. Men samtidig må man holde seg på tå hev i utviklinga.
fiskeriderer Jon Edvard Johnsen
Hundre år etter
Siden 1951 har tre utgaver av Vikanøy vært den blå arbeidsplassen for rederiet. Nå bygges den fjerde utgaven: En båt med en lastekapasitet på 499 kubikkmeter.
Båten rigges for både not og snurrevad, og har kvoter på hyse, sei, torsk og sild. Ombord blir det plass til et dusin ansatte som får temmelig komfortable omgivelser, med høy standard. Det er 44,2 meter nordnorsk kysthistorie som skal stå ferdig i løpet av sommeren 2020.
den første M/S Vikanøy. Siden da, har båten blitt skiftet ut, oppgradert og bygget om, og det er 44,2 meter nordnorsk kysthistorie
som skal stå ferdig i løpet av sommeren 2020. Den fjerde utgaven av Vikanøy er designet av NSK Ship Design i Harstad.
Vi er stolt over dette helhetlig nordnorske prosjektet. Vi har hatt meget givende samarbeid med NSK Ship Design i Harstad om utvikling av nybygget.
For selv om ny-båten blir bygget i Tyrkia hos Øzata Shipyard, er dette et hel-nordnorsk prosjekt. Båte er designet av NSK Ship Design i Harstad, og det er brukt mange norske leverandører i prosjektet.
Framtida i fiskerinæringa
Det er meget gledelig at det finnes miljøer og kompetanse her nord som er konkurransedyktig med miljøer lengre sør.
– Hvorfor bygger dere ny båt nå?
– Det må tenkes nytt og i andre baner hvis man skal holde seg flytende i næringa. Tenker du ikke nytt og fornyer deg, så er det på sett og vis dødfødt å holde på, sier Johnsen.
Havbør-konsernet og klyngen av underselskaper har kontorlokale med utsikt over den samme fjorden som Jon Edvard Johnsen vaks opp ved. Han er født og oppvokst i bransjen, og startet da han var “strikunge” med å skjære tunger på den samme kaia som han i dag eier.
– Det er med meg som med mange andre som driver med dette: Det er liksom havet man er ment for. Det er det man har vært omgitt med, så det er egentlig naturlig, sier fiskerirederen.
Den samme hevert-effekten har fulgt Johnsingene i generasjoner. Nå er hans tre sønner blant mannskapet på Vikanøy.
Vi har fortsatt stor tru på mulighetene havet gir.
Jon Edvard Johnsen
Viktige veivalg
For noen år tilbake kjøpte rederiet det gamle Kongsfjordbruket i Kongsfjord. Anlegget, som også kalles “Giæveranlegget” ligger i Berlevåg kommune. Her er de inne i en prosess med sanering av gammel bygningsmasse og utfylling i havnebassenget til erstatning for gamle trekaier.
– Havna og stedet har god logistikk og et stort potensial for verdiskapning, også levendelagring. Vi håper å få dra synergier og samarbeid mellom virksomheten i Bø Kommune, Kongsfjord og rederiet fremover men det avhenger av nødvendig modernisering og fornying. Da først kan potensialet utnyttes.
Fiskerirederen mener landindustrien i kommunen står foran et veivalg:
– Landsia har utfordringer og er nok inne i en nødvendig struktureringsprosess, sier fiskerirederen.
– Å bli en transit-stasjon, der fisken sendes rett videre uten å foredles, det bygger verken miljø, stabilitet eller kompetanseoppbygging. Det blir et reint start-stopp-opplegg basert på sesongarbeid, og det blir for umoderne til at det blir bærekraftig. Det eneste som fungerer er å gjøre det fullt og helt, med et opplegg hvor du får til en helårlig industri, mener Johnsen.
Johnsen driver også Hovden Fiskeindustri. Der landes fisk som går direkte til produksjon lokalt, og her foregår også ei storsatsing i form av nytt kaianlegg ytterst mot nordvest i havgapet. Hovden i Bø ligger 2,5 mil unna Straumsjøen. For selv om Bø omtales som et tettsted, består det istedet av flere bygder, fiskervær og havner spredt langs hele yttersida av Langøya. Og her ligger også noe av utfordringa:
– Geografisk sett er det utfordringer med å samle seg for å skape vekst. På landsida er tilstanden per nå tilbake til scratch. Vi har store aktører som har stukket av med trålkonsesjonene, men det verste var ikke at de stakk av med trålfisken. Det verste var at de ble igjen i kommunen og bygde ned landanlegget ved Steinesjøen. Nå har vi ikke så mye som et fryseri igjen i kommunen. Da må man tenke over hva man kan satse på for å skape arbeidsplasser, vekst og utvikling.
– Hvordan skulle det ha foregått, ideelt sett?
– Vår policy i Hovden er jo å produsere saltfisk og tørrfisk med mere. Det er det som har bygget opp kommunen fra dag én. Det er uinteressant for oss å operere som transit-stasjon. Videreforedlingen er en nøkkel i utviklinga.
