Jeg “møtte” Sørøya første gangen våren 1982. Da var jeg 18 år og satt ved kjøkkenbordet hjemme på gården i Trøndelag, utstyrt med Norsk Lysningsblad, leksikon og Norgeskart.
Til høsten måtte jeg ut i den store verden og planen var å jobbe ett år som lærervikar før jeg søkte meg inn på lærerskolen. Jeg bladde om til en ny side i lysningsbladet og det knitret lystig i avispapiret. Øynene stoppet ved en tilfeldig annonse. «Hasvik kommune», leste jeg – «ledige lærerstillinger fra 1. august1982.»
Onkel satt ved siden av meg og var kartleser. -Hvor er Hasvik kommune, mon tro…? Øynene gled søkende opp og ned på det langstrakte Norgeskartet. -Nei og nei… utbrøt han plutselig forskrekket og pekte på kartet med en dirrende pekefinger. Den landet skjelvende på ei øy utenfor Hammerfest som het Sørøya.
«Dit kan du i alle fall ikke flytte!», sa han bestyrtet – «ei øyute i havet i Finnmark– og en lang fergetur over selveste Lopphavet!» Han ristet opprørt på hodet mens han snakket. «Tenk på delange, stormfullevintrene og mørketida! Det er sikkertværhardtheleresten avåret også,og–ikke minst -fryktelig langt hjemmefra!»
Finnmarks største øy
Jeg syntes det hørtes både spennende og litt skummelt ut, og slo opp i leksikonet for å finne ut mer om Sørøya og Hasvik kommune. Jeg hadde hørt om Lopphavet, men den eneste assosiasjonen var til hørespillene og filmene om Stompa. “Dra på Lopphavet!” var som kjent standardkommentaren til Bodø, en av kameratene til Stompa på Langåsen pensjonatskole.
«Sørøya er Finnmarks største og Norges fjerdestørste øy», leste jeg. «Landskapet er berglendt og arealet er 816 km2. De fleste innbyggerne på Sørøya bor i Hasvik kommune som består av tettstedene Hasvik i sør, Sørvær i nord og kommunesenteret Breivikbotn som ligger i bunnen av Breivikfjordenpå vestsiden.Fiske og fiskeforedling er viktigste næringsveier, og Breivikbotn kalles ofte Lille Lofoten».
Hasvik kommune
Jeg bladde videre i leksikonet og fant litt info om Hasvik kommune. «Hasvik kommune ligger sørvest for Hammerfest, og omfatter vestdelen av Sørøya, den nordlige delen av Stjernøya, ca. 90 småøyer og 150 båer og skjær. Mot nord vender Hasvik ut mot Nordishavet og mot vest mot Lopphavet. Mellom Sørøya og Stjernøya går Sørøysundet.»
Så spennende – tenk – Nordishavet og Lopphavet!
Jeg sluttet å lese og så på onkel med store øyne. «Så spennende – tenk – Nordishavet og Lopphavet!»,sa jeg med skrekkblandet fryd. «Det ligger jo i arktiske strøk – du må ikke finne på å flytte dit!», gjentok onkel mens han ristet oppgitt på hodet.
Når skjebnen får rå
Det er rart med den skjebnen! Til tross for onkels dystre forestillinger om den værharde øya i arktiske strøk i Finnmark, søkte jeg på de ledige lærerstillingene der. Jeg søkte mange andre steder også, og fikk til slutt et vikariat i Meløy kommune i Nordland. Der forelsket jeg meg i en mann som skulle vise seg å være født og oppvokst i Hasvik kommune. Det var som om det var forutbestemt at jeg skulle komme til Sørøya til slutt! Jeg måtte bare ta noen omveier først.
Jeg skulle heller reist hjem til Trøndelag og feiret påska i kjente omgivelser!
Første møte
Jeg satte beina på sørøysk jord første gang påsken 1983. Da vi kjørte i land i Hasvik etter en fergetur på 1,5 timer, visste jeg ingenting om at dette skulle bli hjemstedet mitt knappe 3,5 år senere. Jeg visste bare at jeg var både trøtt, kvalm og uvel etter fergas rullende ferd over Lopphavet og Sørøysundet. Den intense eimen av pumpelukt i den overfylte og klamme salongen gjorde heller ikke saken noe bedre. Det var nesten sånn at jeg angret på hele turen. Jeg skulle heller reist hjem til Trøndelag og feiret påska i kjente omgivelser!
Stormende forelsket
Førsteinntrykket av øya som året før bare hadde vært en liten prikk på Norgeskartet, var så overveldende at jeg glemte både kvalmen, trøttheten og lysten til å reise hjem. Vi satte kursen mot Hasfjord, et lite sted ca. 8 km fra Hasvik. Den smale veien med høye brøytekanter slynget seg gjennom et hvitt og nakent landskap. På venstre side av veien tronet majestetisk fjell mot himmelen mens grønne bølger slo mot fjæresteinene på høyre side.
Det lignet ikke på noe jeg hadde sett før og jeg ble fullstendig bergtatt; det var som å komme til en helt ny verden!
Jeg fikk nesten kink i nakken av å studere de høye fjellene. Flere steder lå det truende hengskavler oppe i fjellsiden, og jeg tok meg i og undres på om veien egentlig var helt trygg og ferdes etter? Hodet og øynene virret i alle retninger – jeg kunne ikke få sett meg mett på all storheten som omga meg. Mest fascinerende var det nakne landskapet uten trær. Det lignet ikke på noe jeg hadde sett før og jeg ble fullstendig bergtatt; det var som å komme til en helt ny verden!
En helt ny verden
Jeg pleier å beskrive møtet med Sørøya som kjærlighet ved første blikk. Det har nå gått 33 år siden jeg kom til Sørøya for første gang, og til sommeren er det 30 år siden jeg flyttet hit for godt. I løpet av disse årene har den første stormende forelskelsen utviklet seg til en dyp, ekte og livslang kjærlighet.
Jeg så alt med nye øyne – landskapet, lyset, været, årstidene – grunnlaget for den dype og livslange kjærligheten var lagt!
De første årene jeg var bosatt på Sørøya var jeg småbarnsmor og yrkesaktiv. Hverdagen krevde sitt, og det var ikke tid eller overskudd til så mye mer enn det. Tidlig på 2000-tallet tok jeg imidlertid opp en hobby fra yngre dager og investerte i et digitalt fotoapparat.
Fra den dagen var jeg solgt! Interessen for fotografering utviklet seg raskt til en glødende lidenskap, og all ledig tid ble brukt til foto og bildebehandling. Det var som om jeg lærte å kjenne Sørøya på en ny og mer intens måte. Jeg så alt med nye øyne – landskapet, lyset, været, årstidene – grunnlaget for den dype og livslange kjærligheten var lagt!
Vinter og mørketid
Fotograferingen har lært meg at hver årstid har sin sjarm. Jeg elsker vintrene med mørketid, stjernehimmel, nordlys, snø, storm og uvær. Stengte veier, strømbrudd og innstilte båter og fly.
Det er spennende med de polare lavtrykkene som plutselig kan komme jagende med stor kraft inn fra havet. Kraftige vindkast kan lage kaos med snøfokk og stengte veier. Havet blir til et frådende inferno hvor enorme bølger slår mot land og vitner om hvilke krefter som er i sving.
Stormen kan ta tak i løse gjenstander, slynge dem gjennom lufta med stor kraft, ta fra deg balansen, velte deg overende, vise akkurat hvor liten og hjelpeløs du er i møte med naturkreftene. Denne rå villskapen har sin sjarm, men den må møtes med forsiktighet og stor respekt.
Mørketida er langt fra mørk. Det er en «fargetid» hvor himmel, hav og landskap kan lyses opp av de vakreste fargene naturen har å by på … intense fargenyanser i rødt og blått om dagen og nordlyset som kan lage et flammende fyrverkeri på stjernehimmelen om natten.
Fantastisk, ubeskrivelig vakkert – så vakkert at jeg ikke får rettferdiggjort det med kameraet mitt. Lyset og fargene er så overveldende at jeg blir helt satt ut – akkurat som første gangen jeg kom til Sørøya i 1983; da hodet og øynene virret i alle retninger og jeg kunne ikke få sett meg mett på all storheten som omga meg.
Solas tilbakekomst
Almanakken forteller at mørketida på Sørøya varer fra 23. november det ene året til 20. januar året etter. Datoene vil selvfølgelig variere alt etter hvor man befinner seg på den store øya. På tettstedet Hasvik skinner sola inn vinduene til vinterbleke hasvikværinger ca. 24. januar, mens i Breivikbotn må innbyggerne vente helt til ca. 7. februar.
Årets første magiske møte med sola varer aldri lenge; kanskje knappe 10 minutter før den går i skjul bak høye, majestetiske fjell igjen.
Det tidligste jeg har sett sola er 21. januar. Da har jeg hilst den velkommen fra toppen av fjellet som bærer det majestetiske navnet «Løva», men som bare rager 268 beskjedne meter over havet. Det er vanskelig å beskrive følelsen som fyller kroppen når årets første solstråler blender øynene og stryker varmt og forsiktig over ansiktet etter to måneders fravær.
De samme strålene gjør det kalde vinterlandskapet tilsynelatende varmt og gyllent. Det er som å møte igjen en kjær gammel venn man ikke har sett på lenge; det fyller hjertet med kjærlighet, glede, lykke, forventninger og takknemlighet.
Årets første magiske møte med sola varer aldri lenge; kanskje knappe 10 minutter før den går i skjul bak høye, majestetiske fjell igjen. I ukene som følger vil den imidlertid stige høyere og høyere på himmelen.
Stormer, «tinesnø» og midnattssol
I slutten av april begynner måsen å verpe og mange sjøsetter båtene igjen etter en lang vinter. Det våres så smått, men været kan skifte fort i denne perioden; fra plussgrader og sol til minusgrader og snø fra den ene dagen til den andre. Det er ikke uvanlig med snøstorm og stengte veier i midten / slutten av april.
I mai ligger den lyse årstida foran oss for alvor. Fra 15. mai skinner sola både dag og natt på Sørøya. Vinteren vil likevel ikke helt slippe taket; det er som den gjør de siste krampaktige forsøkene på å hindre våren i å gjøre sin anmarsj for alvor. Lette snøfiller kan danse gjennom lufta. “Vi gir oss ikke så lett!”, er det som de sier med ertende stemmer.
Det samme gjentar seg hvert år, så vi lar oss ikke erte noe nevneverdig. “Tinesnø” kaller vi vinterens siste krampetrekninger … vi vet godt at nå har våren overtaket uansett om vinteren ikke helt vil innse det enda.
Foto som terapi
Slik kan jeg følge årstidene og naturens skiftninger med fotoapparatet. Kjærligheten til naturen og fotointeressen ser jeg på som en stor gave – en gave som har holdt meg oppe når livet har buttet mot.
Jeg kan ikke lyve og si at livet på Sørøya bestandig har vært rosenrødt. Det har vært både sorger og store utfordringer, men den storslagne naturen har alltid vært der. Den og fotoapparatet har hjulpet meg gjennom mange tunge dager.
Slik har det vært, slik er det og slik håper jeg det vil fortsette å være …
Denne artikkelen sto først på trykk i 2016. Du kan lese mer om Anne her!
