Det skal bo folk i husan

Vi er på dørstokken til Lofoten. I fjellenes lekegrind ligger en handfull hus og sjeler dandért på rad og rekke. Små depoter av menneskeliv.

Hver dag følger vi omrisset av fjordene i kronglete svinger og umulige bakker i timesvis for å komme til steder som ligger noen få minutter unna med båt. Havet er er et hinder. Men for båtkyndige er det en en eneste stor, blank hovedvei.

Leif Ellingsen er en av dem som binder stedene sammen.

Det er nesten så han gir all den brubygginga fingeren, og fortsetter å gjøre det på gammelmåten. Han er en fjordbaron, som de har vært her ute siden tidenes morgen, fram til 1970-tallet da bruene ble støypt i betong og smidde øyene sammen. Men noen av dem er fremdeles uten bru. Dette er Leif Ellingsens salte habitat.

I dag er havet stålgrått, og ei rosa sol som øver seg på å klatre opp Lofotveggen.

Hun får veggene av stein og snø til å rødme. De kvasse taggene lyses opp, Møysalen først, som ei glo. De samme fjellsidene er kledt i geitrams og blåbærlyng på motsatt side av året. Nå er de golde månesteiner, dekket av snø og overstrødd med krokete trær.

Leif trekker ei linje mellom stedene med båten sin, som en tusj på en prikk-til-prikk-tegning. Hvor mange tusen turer han har hatt, det vet han ikke selv engang. Han har byttet motor fire ganger i sin uslitelige Viksund 750 Sport.

Nærbutikken

Det klinger i døra på butikken på Hennes. Lillian og June lyser opp og hilser.

Leif smetter inn på bakrommet – postkontoret. I en rød plast-dunk ligger dagens brev og aviser. Han ligger et hestehode foran utviklingen i posten, sier han, for han har allerede levert post med en frekvens på tre dager i uka i årevis. Han blar gjennom brev, regninger og aviser. Sorterer de kjapt etter de tre anløpene han har med båten. Alt sammen får plass i handleposen hans – han vet hva han skal ha på butikken. Jåggert. Melk.

Denne verdenen er høyprofilert. Den er malt, diktet og drømt om – mareritt óg. Den har gitt hals og slukt Hurtigruter hel, da Nordstjernen gikk på grunn 22. september i 1954. Den var slagmark da notbaser og juksafiskerne dundret sammen i Trollfjordslaget for snart 130 år siden.

Vi trør moloen utover, til båten som ligger varm og klar, med motoren igang.

Det er blankt og stille på overflaten. Under hinna, en hektisk puls, havets høye blodtrykk som følger månen slavisk. Først mot sørvest. Så mot nordøst. Puster inn og puster ut. Hvordan kan noe være så vilt og så rolig på samme tid?

Internatskole på Hanøya

Vi stryker forbi Hanøya. Da Leif var skolemoden, ble han innkvartert på skolen på øya. På skoleinternatet. Dagene skulle fylles med disiplin, lesing og skriving. For ham var det som å ro mot straumen i Raftsundet.

– Velkommen til Brottøya, utbryter Leif.

Jeg hyrer på meg, men han er kjapt ute med et:

– Du ska bære la jakken ligg!

Vi er kledt for en tur under åpen himmel, men har ikke møtt annet enn varme og komfort. Motoren på den hvite kassebilen er igang, så den er god og varm. Den har ventet på oss, og er klar som et egg når vi klevjer i land på Brottøya. Leif vet nøyaktig hvor mange minutter det tar å smette over de små havstykkene. Det er gjort på et blunk. I dag skal han vise oss rundt på øya, før han fortsetter på postrunden.

– Og du treng ikkje fest sekkerheitsbeltet her, sier Leif. Endene på barten løfter seg mot hvert sitt kinn.

Hypermoderne kataloghytter, gamle hus i ur-vesterålsk eternitt, åttitallsvillaer og improviserte “vi-tar-det-vi-har-førr-handa”-kladunser står side om side. Her er seks fastboende sjeler. Mora til Leif er én av dem.

Leif klamper inn på skoene.

– Hallo!

Quenn of Brottøy

Dama vi knakker på hos, Reidun Elise Ellingsen, er hans mor. Hun er født og oppvokst her på øya. Hun har besøk av Anne Abelsen, som bor i Bodø. De gløtter på oss over handarbeidet, og de to fremmede skikkelsene Leif har med seg, ser ikke ut til å beklemme dem nevneverdig. Et handbroderi på veggen sier “Vår Reidun, queen of Brottøy”. Han kjiker alltid innom henne én gang om dagen.

Vi plukker straks opp disse to uskrevne reglene på øya: Vær positiv. Og er du fri for noe, ring naboen.

– Æ trur det at vess folk i utgangspunktet e positiv – så bi det bra miljø. Og det må være lov å være uenig. Om mi meining blir nedstemt, kan jeg ikke være sur av den grunn.

Folk i husan

Vi fortsetter Brottøy-safarien i skilpaddefart i arbeidsbilen. De mange hytte-eierne og feriefolkene omfavnes som familie – de er tross alt med på å ta vare på plassen. Det er ikke idéelt, skjønner vi, men det er tross alt bedre enn at husene forfaller. “Ho nummer én” har vært gjest mer enn en gang, i båten også. Dronning Sonja. Her strekker klaser med fjell strekker seg tusen meter i været, og “ho nummer én” liker å klevje på dem. Da er gjerne Brottøya base.

Lefsene er spredt i ei vifte på fatet. To sorter. Marianne skjenker kaffe til oss. De har mange hundre, kanskje tusen, turer over Hadselfjorden.

Hurtigbåten M/S Hanøy som ankommer her, har plass til sju biler. Tirsdager og torsdager har de mulighet til å få båten til å klappe til kai hele åtte ganger.

– Båt og mannskap er fantastisk og har en ruteproduksjon som vi etter forholdene er godt fornøyd med, sier Leif. Han er ikke fremmed for å engasjere seg i denne type saker.

I allslags ver

Lefsene er spredt i ei vifte på fatet. To sorter. Marianne skjenker kaffe til oss. De har mange hundre, kanskje tusen, turer over Hadselfjorden. Hun jobber på Stokmarknes, og har ei leilighet der til de dagene det måtte trengs. Det er yderst sjelden hun lar vær å dra heim-heim.

– Han skyssa mæ på jobb. I allslags ver, sier Marianne.

De to har levd sammensveiset siden de møttes på dans på Hanøya i 1975.

Det hadde ikke vært det samme med dette øylivet, om han skulle vært eremitt. Kanskje hadde ikke arbeidslysta vært den samme heller, om han ikke hadde hatt familie å stelle for. For arbeidslysta er påtrengende. Nedi bakken står fjøsen, der står sauene. Han er bonde, postmann, lakserøkter for Nordlaks – når de har laks i merdene her. De ligger brakk for øyeblikket, for å sirkulere mellom lokalitetene.

– Kan det noen ganger føles isolert å bo her?

– Nei. Vi er midt i smørøyet, og her er mange forbindelser.

De reiser mye, men har aldri kjent trangen til å leve et annet sted.

Vi hører heime på Brottøya. Men når vi blir så gamle at vi ikke klarer å fendre fritt her ute, kan det hende vi ser annerledes på det

Glede og tunge stunder

Barnebarna kommer i Brottøy-modus med en gang de er i hus. I seng seint, sove lenge.

– Begge ungene våre endte opp på Nord-Møre, og vi reiser nedover når vi har mulighet, og motsatt.

– Hvor mange barn har dere?

– Vi har to, halvveis tre. Vegar ble bare sju år.

– De så det på øyan hannes. Vi hadde besøk av ei som var sykepleier, hun sa vi måtte få ham til doktorn. Marianne dro til Hennes med ham, til doktorn. De ble sendt rett videre.

– Legen i Bodø prøvde å være skånsom. Men det var en brutal beskjed å få då vi ble sendt videre tell Oslo. Det var vel ferieavvikling, og mye som ikke fungerte.

Svulsten sto på hjernestammen, og dagene hans var talte.

– Vi skulle en snartur, men ble værende på Rikshospitalet i tre måneder.

Ett år senere, døde Vegar.

Vi har ikkje fått nåkka garanti, og førskånes ikkje, nån av oss. Vi veit ikkje korr lang tid vi har fått, verken når det gjeld ungan eller oss sjøl.

– Du mister ham flere ganger underveis. Etter et år med så mange runder, er det nesten en lettelse når det er over.

Men da kommer savnet. Leif holdt seg i vigør, men kjente på det da det ble stilt i huset.

– De tøffeste stundene ble da Marianne dro på jobb, og jeg ble alene.

– Hvordan forholder man seg til å miste sitt eget barn?

–Vi har ikkje fått nåkka garanti, og førskånes ikkje, nån av oss. Vi veit ikkje korr lang tid vi har fått, verken når det gjeld ungan eller oss sjøl.

– Det e veldig vektig å ikkje grav sæ ner i sorg. Og det e alltid nån så har det jævligar enn dæg. Du skal ikke se mye til sides før du ser dét. Tenk de som mister ungene, og blir borte. At man ikke vet hva som skjer.

– Men vi har fått det på avstand nu. Det er lenge siden.

– Det e kanskje ikke førr alle det e like naturlig å snakk om sånne teng, men vi har snakka mykkje om det. Det hjelp.

Da Leif kom på elgjakta, hadde kameratene skrevet om Vegar i jaktdagboka.

– Da skjebnetimen kom, og det var begravelse, så kom jaktlaget i begravelsen. Jaktdagboka var ikke skånet for det. Den opplevelsen står i dagboka. Det synes jeg var sterkt å komme på elgjakta og lese.

Han satt i kommunestyret på denne tida, for Senterpartiet.

– De brydde seg om meg, kanskje langt mer enn jeg likte selv, den første tida. Jeg fikk en sympati som gjorde at jeg til og med ble inkludert i ting jeg egentlig ikke fikk til. De hadde kanskje trua på at jeg fikk det til likevel.

Hustelefonen ringer så det ljomer, og bryter oss av. Det er på tide å komme seg videre, posten skal ut.

Verden dimmes ned, fra stålgrå til blå, idet vi nærmer oss fergekaia på Lonkan. Leif tar frem en fjernkontroll, og kaia svarer med å senke seg ned og komme oss i møte. Han jumper i land med noen konvolutter og en avis i handa. Den gamle butikken her er blitt til et eneste, stort poststativ. På andre siden av fjellene snor Lofast seg rundt landskapet som en oter. Noen steder røkker veien på, og presser seg gjennom fjellet, under hav.

Da Lofast ble meisla ut blant disse titanene av noen fjell, ble Leif redninga for et kompani med tunellarbeidere som måtte komme seg til “kontoret” fra motsatt side av fjellet. De jobbet døgnet rundt med Ingelsfjord-tunellen. Arbeiderne jobbet på skift, og han skysset dem til og fra. Han slumret i båten når han hadde et ledig øyeblikk, og rakk akkurat hjem for å lage frokost til yngste datter og få henne på skolen før han fraktet post og varer. Før i verden, var han skyss også for hjemmehjelp og hjemmesykepleien også. Da sto det kanskje om liv.

– Alt går når man bare vil. Og må.

Med seg til Helgenes har han rundens største bunke med post. Den røde bua på kaia på Helgeneset rommer førstehjelpsutstyr, hjertestarter og ei lang rad med postkasser. Hva mer kan man be om?

– Hva skal til for at du innstiller runden?

– Ikkje så mykkje, egentlig! Spesielt vestavindskuling. Da kansellerer jeg. Det va ikkje sånn før, då satt det mykkje lengre inne.

Leif setter oss i land på Hanøy, der skal vi i retur via Lofast. Nå er verden helt mørkeblå, og han må skru på lyskasteren. Det er først nå jeg legger merke til navnet på båten. Den heter Vegar.