“Etter hvert som vi ble fortrolig med deres ansikter, virket de mindre frastøtende.” Bli med til 1800-tallets Vesterålen, et sted de færreste av oss ville overlevd, ifølge historikerne.
Legg smarttelefonen fra deg. Hiv på deg kofta, ta deg et glass surmelk og ei brødskive med sirup. Vi skal besøke nordlendingenes tipp-tipp-tipp-oldefar, i en tid da mennesket levde i kamp med elementene, i strev med naturen, og i fellesskap med hverandre. Med vind i håret, ryggen rak, og så videre. La oss se litt nærmere på vesterålingen anno gamledager, med utgangspunkt i den ramsalte fiskerikommunen på yttersida av Vesterålen: Bø.
Legemets svækkelse.
Inbyggerne i Vesterålen er egentlig uten karakter. Ingenting i deres tenke- og handlemåte er fast og bestemt. Nærværende sanselige forestillinger leder dem i ett og alt. Et skall med en sjel tom for ettertanke. Overlates de til seg selv, blir de som barn, og kan ikke styre seg.
Det skrev Erik Andreas Colban fra Trondheim, som fra 1787-98 var sogneprest i Bø i Vesterålen, og senere i Vågan i Lofoten. I 1818 ga han ut sitt “situations-carte” over livet i fjordtarmene i Lofoten og Vesterålen gjennom Det Kongelige Norske Videnskapers-Selskab. I sju kapitler beskriver han natur, næringsliv, renslighet (elelr mangelen på), drikkevaner og skikker.
Colban konkluderte ganske raskt med at folk i dette området tålte død og fordervelse i større grad enn han noen gang hadde sett før. Han pønsket en del på årsaken, men kom fram til at eneste mulige forklaring måtte være at de var åndssvake.
Tankeløshed og Ligegyldighed, som ikke af Grundsætning, men af Vane avler en besynderlig Ufølsomhed for Sorg og Død. Tungsindighed er derfor en stor Sjeldenhed, og har allene sin Grund i Legemets Svækkelse.
Livsnyting var også et utbredt samfunnsproblem som ble beskrevet av Colban;
Unge og Gamle troe ikke de kan være friske uden de ere proppede af Mad og Drikke…
Fiskere som hadde landligge var om mulig et enda større problem, beskriver presten og vitenskapsmannen. Landligge vekket nemlig geilheten og utarmet sjela, noe som i sin tur selvsagt førte til spedalskhet og slektsforøkelse, følge Colban:
Mangel paa Bevægelse og vedholdende Søvn fører til at Blodet ophidses, Geilhed vækkes, Løsagtighed tager Overhaand, som ei allene udbryder i Utugtigheds Synder, der svækker Sjels og Legems Kræfter, og giver en udartet Slægt; men og er den fornemste Aarsag til de mange Hudsygdomme, og den gyselige Spedalskhed, der er saa udbredt i Nordland.
Den godeste Erik Colban speilet kanskje embetsklassens syn på folkelivet, han så kulturen ovenfra og ned. Men han får en smekk, fra sin egen datter, som reiste nordover sammen med ham. Stine (Christine) Colban Aas har tegnet et av de første kartene fra Lofoten og Vesterålen, og en lang rekke illustrasjoner i boka til sin far. Hun hadde et helt annet syn på saken og folke livet her: “Å tru i vennskap, å fast i mot, nå’ hjerte klemmes i brøste” skriver hun i visa “En sang til den nordlandske bondestand”.
Nostalgia.
– Det moderne mennesket har ofte et romantisk forhold til “gamle dager”. Den elementære tilværelsen, der livet var enklere. Men tro meg: det er veldig lite romantikk over Vesterålen tilbake på 1800-tallet, sier historiker Johan Borgos.
Vi har altså boltret oss i historiearkivet, og pratet med lokalhistorikeren Borgos og flere sylkvasse historikere og lokalkjente i Vesterålen, for å utfordre nostalgien.
Ren og pen.
Ikke bare har Vesterålen hatt store vitenskapsmenn og prester på besøk. En og annen engelsk gentleman har folket også råket ut for. W. Mattieu Williams reiste gjennom regionen og gjorde seg observasjoner:
Etter hvert som vi ble fortrolig med deres ansikter, virket de mindre frastøtende. En av dem var til og med pen, og ville vært avgjort pen, om hun var ren.
W. Mattieu Williams “Through Norway with a knapsack“ i 1859
Vesterålingen snakket trolig ei salig blanding av “kav nordlending” sunnmørsk, trøndersk eller vestlandsk.
De leste bibelvers like hyppig som en moderne ungdom surfer på Facebook. De fleste hadde tre fornavn, så la oss si at du var ei jente. Da het du kanskje Johanna Anna Petra – de tre statistisk mest brukte navnene på 1800-tallet, ifølge Borgos. Ungdommene var late bloomers, hele gjengen. Puberteten slo nemlig inn i 16-årsalderen, to-tre år seinere på den tiden enn den gjør i dag. Om du var en 16-åring jente på denne tiden, ville livet ditt ifølge historiebøkene sannsynligvis fortonet seg omtrent sånn som dette:
Du ville allerede hatt nesten ti års arbeidserfaring, og hendene dine ville vært fulle av træler. Tennene dine ville neppe vært særlig hvite, på grensa til ganske dårlige.
Håret ditt lå stramt bakover, og du hadde null sminke. Du luktet neppe blomster, men dette var helt normalt for din tid. Du ville ha vært med på å gravlegge to av dine søsken.
Foreldrene dine fikk 12 barn, av dem overlevde 8. Du var sannsynligvis tjenestejente for noen, og var muligens blitt seksuelt utnyttet. Du ville neppe ha vært andre steder enn heimplassen, men var i stand til å lese og skrive, og ville gjennom brev, fra Vestlandet for eksempel, ha en anelse om at det fantes andre verdener. Drømmene dine var å bli kone og mor.
Med 90 prosents sikkerhet ble du gift, og ganske sikkert med noen andre enn Peder som var forelsket i. Foreldrene dine hadde sannsynligvis planer som kolliderte med dine egne. Leveregelen var “får du ikkje den du elska, må du elsk den du får.”
Mr. Bø anno 1850.
Om du var gutt, kunne du for eksempel hete Peder Andreas (17) og være halvt samisk. Mora di kalte deg Piera Ande. Du kunne både norsk og samisk, men blant folk snakket du bare norsk, for å unngå å bli kalt finn, gorrfinn, finnfaen og så videre. Du kunne vært god i bjørnejakt, dine slektninger på Hinnøya var eksperter, men nå er bjørnen utrydda i Bø. Ett og annet streifdyr kunne likevel vandre over til Langøya på leit etter saftig, rødt kjøtt.
Du hadde vært gjeter siden du var ti år, og rodd fiske siden du var 14. Etter mange års hardt arbeid hadde du allerede fått dine første skader og arr. Du manglet en finger. Tennene var som hos Johanna Anna Petra: alt mellom brunt og beige var normalt. Du jobbet deg oppover i “bu-kulturen”, et fysisk beinhardt miljø, men med mye humor. For å overleve. Du var neppe i ferd med å bli noen myk mann, men ble heller ingen hustyrann. Du drømte om egen gård, og måtte isåfall ha blitt gift med ei gårddatter.
Henrettelser.
Om du gikk over streken, kunne du momentant og nådeløst bli dømt til døden og henrettet ganske effektivt. Som Ole Steffensen fra Lynghaugen som hadde tatt seg arbeid hos en husbonde på Steine. Han fikk ikke lov å ta imot besøk på gården. Hans ti år gamle sønn var ofte ute og streifet og tagg, og kom gjerne innom faren på Steine. Det var i de verste nødsårene, og faren gav sønnen en bit mat fra bordet. Dette likte ikke husbonden, og Ole fikk tyn.
Han arbeidet for egen mat – ikke for å gi noe til sønnen. En dag kom sønnen innom da Ole skulle på sjøen. Den fortvilte faren slengte ham unna, og inn i ei rorbu. Gutten falt og slo hodet sitt i en stokk og døde. Ole ble dømt til døden for drapet på sin egen sønn. En høstdag i 1811 ble han henretta i Alteret i Skagen.
Hodet hans og ei hand ble satt på påler til skrekk og advarsel. “Dette uhyggelige tegn sto der i mange år, inntil tidens tann utsletta sporet etter denne grufulle hendinga,” heter det i Bø herred gjennom 100 år fra 1937.
Forøvrig skriver prost Colben, tydelig forbauset, at folk verken drev med innbrudd eller vold. Slagsmål og uorden fantes ikke, selv om tusenvis av folk stimlet seg sammen under fisket.
Aldrig sammenrotte Flere sig til Indbrud eller Voldsomhed. Slagsmaal kjendes ikke. Med Beundring kan man under Fiskeriet see flere Tusinde raa Mennesker samlede,uden at nogen af de Uordener begaaes, som Politie og militair Magt ofte i Stæderne ikke kan afværge.
Uværet.
Dette var heller ikke en tid å ta fram solparasollen. Nord-Europa hadde siden1600-tallet nemlig karet seg gjennom “den lille istid”, en periode med kjølig, fuktig og stormfullt klima. Mange forskere mener at den lille istid hadde krampetrekninger langt inn på 1800-tallet.
Stilt opp imot hverandre vil dagens vær vært en bitte liten Bukkene Bruse i forhold til det våre forfedre opplevde på 1800-tallet.
Fiskerne skrev ofte dagbøker, og Anton Ellingsen fra Vågen, født i 1870, var intet unntak. Notatene i almanakken gikk mye i denne duren:
“Orkanaktig storm iaften af syd, med nedbør af regn. Vi gik til aftenskolen, som begynte klokken 5.”
“Storm i morges. Vi var på søen og trak garn.”
Forlisene.
Å omkomme på sjøen eller å dø av skader eller sykdommer etter forlis var vanligste dødsårsak blant menn på yttersida av Vesterålen på denne tida. Uværet i 1802 og 1868 forårsaket enorme forlis.
I samlinga Bø herred gjennom 100 år fra 1937, ramser W. Martinussen side opp og side ned med drukningsulykker. Ett eneste forlis med en båt fra Gaukværøya gjorde 24 barn farløse.
“Man staar der – spørgende – hvem blir den næste?”
Sult og sykdom.
– Og så kom der fleire uår etter enannen. Det kunde se ut som om alt hadde svoret seg sammen til folkets undergang, skriver Martinussen.
Bø hadde 1000 innbyggere i år 1800. Fram mot 1840 droppet folketallet ytterligere.
Napoleonskrigene kom, og Norge sto ikke høyt i kurs hos England. Med det fulgte blokaden av korn.
Fiskeriene var katastrofalt dårlig, etterfulgt av elendige somre. Bøfjerdingene hadde ennå ikke begynt å dyrke potet. Det fortelles at på flere gårder døde alle ut av sykdom og sult, både store og små.
I 1813 døde 80 mennesker i bygda av “sott” og spedalskhet var en “almindelig sykdom.”
Fattigkassa.
Vinteren 1882 var heller ingen højdare.
– Denne vinter var været meget slemt med sterke kulinger som anrettede store skader på både land og vand… Husene i Nykvåg lå på vågen og sloges med hinanden. Det var et fryktelig skue. Mange flere ulykke hendte denne vinter, og det vil tage for lang tid hvis jeg skulle nedskrive alle. Sommeren blev også dette året dårlig, skrev Fattigkommisjonens ordfører Andfind Clausen til herredstyret i Bø.
Bø ble på denne tiden delt inn i 11 – elleve – fattigdistrikter, som faktisk hadde eget styre og egen “fattigordfører”.
– Folk var lutfattige, rett og slett, kan Julie Sæther i Bø Museum fortelle.
Fattigordføreren oppfordret herredsstyret – altså kommunestyret – til å “snarest mulig ta forholdsregler mot at denne tingenes tiltand ikke vokser seg for stor.” Da ble 1000 kilo mel kjøpt inn og fordelt over bygda.
Dermed fikk folk litt vassgraut på bordet, om ikke annet.
Spriten.
Spritserveringa i Klakken på Gaukværøya beskrives som “det mørkeste blad i Værøyas, måskje i hele Bø’s historie” i avisen Nordlands Nyt i 1933. Det var mange som dessverre ikke greide å gå forbi Klakkbua. Der fant man hele befolkninga på øya pakket sammen, og “kjende i samqvem ingen Grændse for deres Udsvævelse.”
Tid spildes, Løgne udspredes, Penge ødsles; og Tab af Velfærd, Helbred og Liv er Laugets Ende.
Nordlands Nyt
Mange drakk opp alt de hadde, og havnet i “yderste fattigdom, nød og sult”. Det meste av ulykker og forlis på Gaukværøya ble også skrevet på Klakkens konto. Noen ganger med rette – andre ganger med urette. Skjenkeretten ble opphevet mot slutten av 1800-tallet.
Hele befolkninga på øya pakket sammen i 1950.
– Jeg tror de tenkte “takk og lov”. Rett og slett. Det var beinhardt å leve der, sier Julie Sæther.
Innfødt.
– I en innfødt nordlandsk slekt vil det som oftest finnes – det er iallefall min tro – noen dråpper finneblod skreiv Jonas Lie i romanen Den fremsynte i 1870. Han tok nok ikke helt feil:
– Det er enhver forskers drøm å finne en hvit flekk på kartet, sier Borgos, som har forsket mye på samene og sameblod i Vesterålen.
Tar du vekk sogningene og samene, ville det ikke vært bøfjerdinger igjen. Og kjenner du vesterålinger som driver med jakt, så har de garantert samisk blod, sier Borgos
En ekte bøfjerding anno 1860 kunne gjerne være same og holde til på Klaksjorda. Der satt de laksegarn, smidde båter og hadde generelt ting “på stell”. Men du ville ikke stått særlig høyt i kurs, sånn sosialt. I datidens Bø var samene kraftig fortrengt og diskriminert.
De levde side om side med den etnisk-norske bøfjerdingen, men holdt seg for seg selv i fjordene sine – mest rundt Jørland og Guvåg. En frykt for å bli “gandet” la en mild demper på offentlig bespottelse.
På midten av 1800-tallet ble ekteskap mellom samer og etniske nordmenn mye vanligere i Bø – men gjensidig fortvilelse når det ble inngått ekteskap.
De reisende.
De ble kalt både “fant”, “fark” og “splint”. Romanifolket både reiste gjennom og levde i Vesterålen, men holdt seg langt under myndighetenes radar. Forståelig nok. Særlig fra 1800-tallet blei de mer og mer plaga og forfulgt av myndighetene. Derfor prøvde de gjerne å skjule hvor de kom fra og hvor de skulle. Folket i Vesterålen mislikte sterkt “de reisendes” livsstil. Sannheten var at romanifolket ofte kunne tilby etterspurte tjenester.
Mange spesialiserte seg på behandling av hester – særlig snitting og sterilisering. Mange slo seg ned, andre etterlot barn – frivillig eller ufrivillig. Mørketallene er ifølge Johan Borgos store, men forskerne vet med sikkerhet at romanislekter har forgreina seg i Vesterålen. De har også slått fast at tatrenes store stam-mor Grisilla Mikkelsdatter født i 1712 i Akershus, er stam-mor også til alle romani-slekter i Nord-Norge. Grisilla kan altså være din tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldemor.
Innavl.
Et gammelt jungelord i regionen heter at alle her er tremenninger – fem-menninger til nød. Er dette tilfelle, og var det isåfall verre før? Borogs avliver myten ganske kontant.
– Siden Bø var en formidabel innflytningskommune, er ikke dette mulig, forklarer Borgos.
Men med stabil bosetting siden 1950-tallet blir det fort merkbare slektsforgreininger.
– Fra 50-tallet ble folk mere bofast og begynte å lage unger med hverandre. Dagens bøfjerdinger er bundet sammen med koblinger mellom store slekter.
Borgos
Lille Amerika.
I større grad enn Øksnes, Andøy, og Sortland, trakk Bø til seg folk. Prost Colben sa at “Stedet er aabent for Havets Vælde”, men det var nettopp dette som var trekkplasteret i gamle Bø.
Kystlinja trakk mange hit for å fiske, og kulturen i Bø er fra gammelt av mer preget av impulser utenfra.
Bø besto av tyskere, dansker, vestlendinger, trøndere, sogninger. En bøfjerding kunne like gjerne snakke trøndersk som “kav nordlending”, sier Borgos. Mange prøvde seg på Nord-Norge før de vurderte Amerika.
Regionen fikk etter hvert kallenavnet “lille Amerika”.
Men etter de harde 1930-årene stoppet folkestrømmen til Vesterålen.
Barnekullene.
Da den berømte store, feite silda meldte sin ankomst til Vesterålen cirka i 1865, ble de hittil utsulta vesterålingene feita opp på potedes og sild. Vaksiner og medisiner gav også et visst utslag på redusert barnedødelighet.
– Tidligere var det bare noen få som overlevde av en stor barneflokk, sier Arve Elvik, utgiver av bygdebokserien Bøfjerding.
Men nå mangedoblet barnekullene seg. Den regionale rekorden, som man kjenner til iallefall, var Sara Susanne Bing Dreyer, født i 1836. I 25 år gikk hun med barn i magen eller ved brystet – eller begge deler samtidig. Hun fikk 17 barn, ett av dem var dødfødt. Ni av ungene ble gamle nok til å gifte seg, resten døde som spedbarn eller før konfirmasjonsalderen.
Det var vanlig at yngstemann i flokken aldri møtte sine storesøsken, som gjerne kunne vært utvandret til Amerika før de ble født. Sara blei enke femti år gammel og gifta seg på nytt. Hun overlevde også sin andre ektemann.
– Tøff berta! sier Borgos.
Fler av barna til Sara havna på Møkland, og gjennom dem er hun stammor til Herbjørg Wassmo. Tøff hun også.
Guds vrede.
Fikk du en unge utenfor ekteskap, fikk du bot. Fikk du to, ble du også bøtelagt. Fikk du tre, måtte du i fengsel. Derfor utvandra mange menn når de skjønte at nummer tre var på vei.
– Oldefaren min (gift!) hadde tre unger med tre tjenestejenter, og han betalte en tjenestekar for å ta på seg skylda. På den måten unngikk han straff.
Borgos
Under folkeveksten i storsildtida ble mange født av tjenestefolk på gårder og bruk.
– Det var ei tid med stort overskudd av ugifte. Å stue arbeidsfolket sammen på et loft og tro at de skulle ligge der med hendene over dyna, det var galskap, sier Borgos.
–Til dere som klager på dagens ungdom: Det var verre før, sier Borgos.
Ett sted gikk likevel grensa. Skandale-skalaen var ifølge Borgos omtrent som følger:
- Ugift + ugift = vanlig
- Gift + ugift = langt verre
- Gift + gift = katastrofe
Arnold Meyer var prest i Bø fra 1846. En gang han skulle “jordfeste” ei jente som hadde hatt et barn, holdt han en så dømmende tale at de fleste gikk bort fra grava imens han utbasunerte Guds vrede. Borgos avvæpner likevel påstanden om ei nådeløs kirke.
Skamma var ikke så stor i et samfunn der fødsler utafor ekteskap var veldig vanlig. Historier om de kvinnene som på en eller annen måte klarte seg, er langt flere, men kanskje ikke så lette å huske. De sto han av.
Kontakt med røttern. Borgos sier at på grunn av mangelen på et “urbant” sentrum, har Bø en mye sterkere kontakt med kystkulturen.
– Bø er på mange måter det autentiske Vesterålen. Det hører du på dialekten, sier Borgos.
Kilder: Lokalhistoriker Johan Borgos, Julie Sæther, Bø Museum, lokal kjentmann Arve Elvik, Bø Bygdebok, digitaltmuseum.no, Bø herred gjennom 100 år (1937) av W. Martinussen, Erik Andreas Colban – Beskrivelse over Lofoten og Vesterålen (1818), W. MATTIEU WILLIAMS “THROUGH NORWAY WITH A KNAPSACK“ I 1859, avisen Nordlands Nyt i 1933,
