Historier nordfra

No livnar det i lundar…

Det er vår i nord, og verden er i ferd med å våkne til liv etter en mørk vintersesong med sørgelig korte dager og lange timer med vandring i stummende mørke.

Tekst: Kenneth Didriksen. Foto toppbildet: Harald Haavik_BL-GK_Gildeskaal

At vinteren her på Helgeland har vært snøfattig er for så vidt greit. Har ikke savnet snømåkinga nevneverdig, jeg. Men det har gjort vinteren enda litt mørkere enn vanlig. Og når vi nå stormer mot sommer og varmere tider, så suger jeg til meg alle vårlige og herlige inntrykk som måtte komme i min vei.

Som for et par uker siden, da jeg i utgangspunktet sto og bannet stille over en uregjerlig vase på juksamaskinen, og en gummimakk som så inderlig gjerne ville punktere skinnet på tommelen min – og nettopp hadde lyktes med sin grusomme plan. Da plutselig, fra rett foran baugen på båten hørte jeg en kjent lyd. En lyd jeg ikke har hørt på mange mørke måneder fylte luften.

Foto: Terje Rakke – Nordic Life_www.nordnorge.com

Ifølge wikipedia kan lyden best beskrives som et «kubik-kubik-kubik» eller eventuelt et «plitt-plitt-pli-pli-pli» dersom vadefuglen ønsket å advare meg.

Jeg velger å tro at den var i godlune, og bare ønsket å si hei og takk for sist. Den svarte og hvite fuglen med det karakteristiske røde, lange nebbet som flakset forbi skuta, gikk målbevisst inn for landing i flomålet, og kikket seg litt rundt, som om den skulle sjekke at alt var i orden. At reviret dens var intakt etter den lange vinteren den hadde tilbrakt på sydligere strøk. Den trippet rundt og gransket både steiner og tang. Joda, den var nok kommet på rett plass. Her ville den finne seg godt til rette.

Tjeldens hjemkomst til heimfjæra gjorde at jeg helt glemte ukvemsordene jeg nettopp hadde forært juksamaskinen og den brysomme fiskekroken. Jeg rettet den verkende tommelen opp i retning den kjærkomne gjesten i fjær, og smilte fornøyd ut mot vårsola. Joda. Vårstemninga traff meg som tjeld fra klar himmel.

Visste dere forresten at tjelden er Færøyenes nasjonalfugl. Nå vet dere det, i hvert fall.

Det hyggelige møtet startet min vår. Og nå opplever vi at nye vårtegn dukker opp stadig vekk. Hjemme på kjøkkenbordet har min kjære og ungene nylig pyntet opp med flotte seljekvister med store gåsunger. I avisspaltene er et av de sikreste vårtegnene allerede observert. Noen heldige utvalgte har funnet årets første og helt sikkert vakreste hestehov, tatt bilde av den, og sendt den inn til redaksjonen. Det er alltid like hyggelig å se disse bildene på trykk.

Foto: Tore Schning Olsen_www.nordnorge.com_Vega

I hagebedene er de første blomstene begynt å spire, og gir varsel om at det ikke er lenge til vi kan nyte flotte sommerfarger mot grønn bakgrunn ved husveggene. Svimle, feite fluer, vekket av ei lett varmende vårsol, dunker tilsynelatende ukontrollert inn i ytterveggene, og ser ut til at de ikke helt aner verken hvor de er eller hva de gjør. Og nå lander storspoven (eller gåsbuen som vi kaller den her ute) på en delvis grønn åker nær oss og synger ut sine velkjente vårstrofer.

Vintersportsutøverne har ploget seg ut av løypa og inn i velfortjent feriemodus og grågåsa har ploget seg strake veien oppover kysten til den lander et sted nær oss.

Naturen våkner til liv. Det går mot sommer og sol og vi venter lengselsfullt på nye doser med badeliv, båtliv, softis og kanskje en og annen utepils i solveggen. Mørketidshormonet melatonin jages gradvis ut av vinterslappe, bleikfeite nordlandskropper av en stadig sterkere og høyere sol, og det medfører at alt av hverdagens trivialiteter synes lettere å takle. Sånn er det i hvert fall for mange av oss. Sånn er det i hvert fall for meg.

Foto:Tore Schning Olsen_www.nordnorge.com_Vega

Men, så skjer det igjen. Det som skjedde i fjor og året før. Og året før det igjen. Våryr og på lette ben danser jeg lystig ned loftstrappa en tidlig helgemorgen, klar til å suge til meg flere vårlige inntrykk. Mer enn klar til en ny dag med våronn og vakker fuglesang. Jeg slenger ytterdøra på vidt gap. Men får alt annet enn vårfornemmelser rett i fleisen. Gjennom t-skjorta, boxershortsen og gjennom marg og bein sendes en god dose snøkov og nordavindskuling.

Ka i svarte? Jeg står og måper i døråpningen et øyeblikk, før nordavinden hjelper meg på det mest effektive vis med å slamre døra igjen foran nesen på meg.

Hva jeg tenkte akkurat der og da egner seg neppe på trykk, så det skal jeg ikke formidle videre. Jeg gikk i hvert fall slukøret tilbake. Satte på kaffetrakteren og slengte meg ned i godstolen i stua. Skulte stygt på det hvite infernoet utenfor vinduet, og sendte en varm tanke til min venn tjelden, som sikkert sto og hutret og hang med nebbet i flomålet og hestehoven ved veien som fikk en ugjestmild og iskald velkomst av værgudene på Helgeland.

Foto: Terje Rakke – Nordic Life_www.nordnorge.com

Når jeg tenker tilbake, så innser jeg at jeg går på denne smellen hvert eneste år. Minst én gang. Kanskje også to eller tre ganger i løpet av våren lar jeg vårstemningen ta bolig i kropp og sinn, før jeg plutselig og på brutalt vis blir påminnet om at vi faktisk befinner oss i arktiske strøk, og at det er relativt usannsynlig å oppleve en «ekte» vår i april. Og ennå er det en stund til pinseria eller reinkalvria skal sjokkere oss. Vi får sikkert kjenne på de riene også, før vi endelig kan sette en endelig strek over vinteren.

Foto: Harald Haavik_BL-GK_Gildeskaal

I mellomtiden trøster jeg meg med at for hvert vårtegn jeg oppdager, så er vi ett steg nærmere sommer og varme. Og i skrivende stund lirker sola seg gjennom skydekket over Nesøya, og smelter det hvite som har lagt seg som et teppe over min øyværingsvår. Da avdekkes sikkert enda flere tidlige vårtegn. Tjelden og undertegnede kan fornøyd fortsette våronna.

Denne artikkelen sto først på trykk i 2017.

Vi foreslår å lese...

Les og del innhold om mat, natur, folk og næringsliv i Nord-Norge.

Nordfra.no benytter informasjonskapsler (cookies) for å kontinuerlig forbedre brukeropplevelsen. Vi samler ikke inn, deler, eller lagrer sensitiv informasjon om lesere av magasinet. LUKK Kontakt oss